GOA ønsker å formidle hvordan det er å være gjeldsoffer i Norge. Hvorfor gikk det galt? Hva skjedde med familien? Hvordan ble du møtt av omgivelsene? Har du personlige opplevelser om det å være gjeldsoffer som du ønsker å formidle til andre? Skriv til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
- Gjeldsproblemene holdt på å knekke meg fullstendig
- Jeg trodde det bare var ressurssvake rotehuer som fikk gjeldsproblemer. Jeg var jo et samfunnsengasjert menneske med utdannelse og kompetanse. Jeg var politisk aktiv, og hadde jobb og familie. Folk oppfattet meg som vellykket, og hadde respekt for meg. Jeg var jo et menneske som ryddet opp for andre, også i pengesaker. Dette kunne da ikke ramme meg! Jeg burde selvfølgelig ha innsett det tidligere, men da problemene tårnet seg opp ble jeg spesialist i å fortrenge alt som var ubehagelig.
Det er Svein som forteller dette. Hans historie er ganske typisk. Gjeldsproblemer handler ikke bare om penger. Det handler vel så mye om de personlige problemene som følger med.
- Det vanskeligste da gjelda tok overhånd var følelsen av å miste kontrollen. Uansett hva jeg gjorde, så virket problemene uoverstigelige. Jeg så ingen løsninger, og ble helt handlingslammet. Jeg og kona ble også helt alene med problemene. Det nyttet liksom ikke å ta opp dette med resten av familien, naboer eller venner. Men handlingslammelsen gjorde jo bare at problemene ble enda større.
Svein mistet jobben for noen år tilbake, ble syk, langtidsledig og fikk store problemer med å betale gjelda. Hans historie er ganske typisk. Gjeldsproblemer handler selvfølgelig mye om penger. Men det finnes også en menneskelig side. Mange reagerer på motgangen med depresjoner, motløshet og betydelige personlige problemer. Selvmord og selvmordstanker er ikke uvanlig, og det rammer både gjeldsofferet selv og den nærmeste familien.
Rammer ikke meg
Svein forteller at han til slutt var helt ute av stand til å fungere - både profesjonelt og sosialt.
- Jeg maktet ikke lenger å gå i postkassa. Jeg var livredd for å finne noe der som var ubehagelig. Å sende et rekommandert brev til meg i denne perioden var bare helt fånyttes. Ikke ti ville hester ville vært i stand til å slepe meg til postkontoret. Likevel var det flere som forsøkte. Hvorfor gjorde de det? Var det ingen som forsto hvordan jeg hadde det? I den perioden, hvor ting var som vanskeligst, skvatt jeg til hvis noen ringte på døra, og følte stort ubehag ved å svare i telefonen. Jeg fikk også store søvnproblemer. Hver kveld når jeg hadde lagt meg, og lå der i mørket og stirret i taket, kvernet og kvernet spørsmålene rundt i hodet mitt, forteller han.
At telefonen og strømmen ble stengt flere ganger var ubehagelig nok. Vi satt der i mørket med stearinlysene tent, og det knøt seg i brystet ved tanken på nok en gang å måtte ringe til kundesenteret for å trygle om å få tilbake strømmen. En gang måtte vi tømme småmyntene i sparegrisen til vår lille sønn før everket ble fornøyd.
Vinduskonvoluttene
Men verst var truslene om å bli satt på gata. De formelle brevene i vinduskonvolutt. Det juridiske språket som skremte og knagde, som vi trodde vi forsto, men som vi egentlig ikke skjønte konsekvensen av. Ville vi miste leiligheten? Hva skulle det da bli av oss? Tenk om noen av kreditorene i den perioden hadde snakket til oss som folk, i stedet for å sende de jævlige vinduskonvoluttene. Sagt at de forsto at vi hadde det vanskelig. Tilbudt seg å hjelpe. Foreslått løsninger. Satt oss i gang med den prosessen som jo var uunngåelig. Da kunne mye menneskelig lidelse vært unngått, sier han.
Svein er ikke imponert over sine kreditorer, særlig ikke de offentlige. På innfordringsavdelingen hos kommunekassereren greide han aldri å få noen til å forstå at det ikke var noen vits i betalingsavtaler som var så stramme at de ikke lot seg gjennomføre.
- De presset meg til å skrive under på at jeg skulle betale et så høyt beløp hver måned, at det oversteg det jeg hadde igjen av inntektene da den ordinære skatten var betalt. Ingenting var igjen til mat og husleie. Mine innvendinger mot en slik avtale falt på stengrunn. Jeg var imidlertid så kjørt at jeg skrev under bare for å få noen ukers fred. Senere fikk jeg et strengt og indignert brev om brudd på betalingsavtalen. Som om det skulle overraske noen, sier han.
Næringslivet har det greit
Svein har også vanskelig for å forstå at enkeltmennesker som får problemer med høy gjeld møtes med fordømmelse, men næringslivsfolk som trenger en ny start har det mye lettere.
- Min erfaring er at det ikke hefter noenting ved næringslivsfolk som begjærer oppbud for et selskap som ikke greier gjelda. Det er bare en nyttig erfaring som tas med på lasset til neste prosjekt. Noen uker etterpå er de ansvarlige på vei inn i nye toppstillinger i næringslivet. At staten ofte må inn med kjempebeløp gjennom lønnsgarantiordningen er liksom helt greit. At det ligger igjen småkreditorer med eiere som selv får problemer er liksom bare en del av spillet. Men hvis enkeltmennesker uforskyldt får problemer står alle klar med pekefingeren. En ny start får du først etter omfattende seipining, og der har staten ordnet seg med spesialregler som forfølger deg til du ligger i grava. Er det rimelig at det er slik? spør Svein oppgitt.
Han har lært seg mye om hvordan rettssystemet fungerer overfor enkeltmennesker, og er overraska over at tyngdepunktet er plassert så sterkt på hånda til de store intitusjonene med makt og penger, som egentlig burde tåle en "trøkk".
- Bankene kaller seg gjerne samfunnsintitusjoner. Men de gjør så vondt de vil. Se bare hvordan de skrur opp renta for de kundene som har betalingsproblemer og ikke bare kan hoppe over til neste bank. Slik lar de folk med svake økonomi betale regninga for at banken skal kunne tilby konkurranserente til folk med god økonomi. Slik omvendt Robin Hood-virksomhet kan de tilsynelatende drive med loven i ryggen. Mitt spørsmål er imidlertid: Eier ikke disse menneskene moral? sier han.
Glad for gjeldsordningen
Svein er glad for sin egen gjeldordning, selv om den innebærer "smalhans" i mange år framover. Og han er dypt takknemlig over at kona har holdt ut gjennom en svært vanskelig periode. Det er nok av eksempler på det motsatte. Familier knuses og slites i stykker av gjeldskverna.
- Det er fortsatt slik at jeg kan lure meg inn på rommet til vår lille sønn når alle har gått til ro for kvelden. Jeg står der i mørket og hører på at han sover. Hører på den jevne pusten hans. Foreløpig forstår han ikke så mye av dette - heldigvis. Men jeg får en klemmende følelse i brystet når jeg tenker på at han en dag vil oppdage at vi ikke har råd til det som er en selvfølge for de fleste andre barn på hans alder. Likevel er jeg glad. Glad for å få lov til å ha disse menneskene rundt meg. Og glad for å ha fått igjen kontrollen over mitt eget liv. Det tenker jeg på der i mørket. Så stapper jeg dyna rundt ham og går ut, sier Svein stillferdig.
Han vet at han ikke er alene. Mange har gjort de samme erfaringene, og reagert på samme måte. Svein har lagt en periode av livet sitt bak seg som han ikke unner sine verste fiender. Men han vet også at det finnes løsninger, både personlige og økonomiske.
- Mitt råd er dette: Ta tak i problemet og søk hjelp. Jo lenger man venter desto verre blir problemene. Det krever litt selvovervinnelse å komme igang. Men etterpå vil du bare angre på at du ventet så lenge, sier han.
